Fisketurisme – plass for alle

Fritidsfiske og turistfiske er på mange måter samme sak. Men det som kan defineres som næring knyttet til disse to begrepene, er stadig utsatt for kritikk. Det resulterte for en tid siden i forslaget om strengere regulering av utførsel av fisk tatt på turisters fangstredskap. Nettavisen skrev i fjor om Sigmund Aarstrand, og det han mente var fiskeriministerens knallharde kamp mot turistfiske. Aarstrand har drevet med turistfiske i Velfjord på Helgeland siden 1991. Bedriften hans, Velfjordferie, legger til rette for fisketurister gjennom å tilby senger, båter, fileteringsplass og fryseri. Ifølge Aarstrand selv var han nå ikke alene om å frykte for arbeidsplassene sine med strengere regulering av turistfiske.

Vi lar det bli med det. Stadig flere av oss driver med fritidsfiske, eller turistfiske om du vil.

Selv var jeg turist i Lofoten i sommer, leide båt og utstyr lokalt i det nydelige fiskeværet Å. Vi var fem om bord, fire stenger og en skipper. Oppdraget var å fangste nok til å mette 14 fiskesultne turister fra Østlandet. Etter tre timer hadde vi landet 25 småsei og tre store fine makreller. Med riktig utstyr kunne vi sikkert høstet dobbelt så mye. Nok er nok, proklamerte han som hadde mest problemer med utstyret, men påstod han visste mest om bærekraftig uttak fra havet. Båtleien gjaldt for en hel dag, og vi hadde ikke brukt mer en fem liter bensin på fisketuren.

Bærekraftig uttak, og beskatning av ressursene i havet, er en meget viktig debatt. Men mitt anliggende er at det kan virke litt korttenkt når man er opptatt av uttaket til hobbyfiskerne, og i mange tilfeller de smått kriminaliserte og utskjelte turistfiskerne fra andre land. Kanskje vi heller skal begynne å vurdere totaliteten i det turistfiskerne er med å skape av synergier i stadig flere lokalsamfunn langs kysten.

Litt matte for å belyse hvor jeg vil. Min gjeng bidro med 2.300 kroner for båt- og utstyrsleie i sommer. Selve fisken fikk vi gratis, men vi dro til nabobygda Sørvågen og kjøpte nypoteter, løk og rømme. Det kom på cirka 640 kroner. Altså, på en dag som turistfiskere brukte vi 2.940 kroner. I tillegg kom syv rorbuer i to døgn, lunsj og frokost i to dager, lokalt kafebesøk, lokal restaurantmiddag med drikke for 14 personer. Som gruppe la vi altså igjen veldig mange tusen kroner i lille søte Å. Poenget mitt er at det skapes rom for flere typer næringer, flere bein å stå på. Alle kan ikke drive med det samme.

Norsk sjømatnæring eksporterer for over 100 milliarder i året. Det har blitt vår sterkeste eksportvare. En stadig voksende turistfiskenæring omsetter for rundt tre milliarder, har jeg googlet meg frem til.

Hvis vi bare skal være opptatt av det industrielle fisket, eller det som drives av «de ordentlige fiskerne», ja så mister vi perspektivet på hva som skaper de nye arbeidsplassene våre. Det som styrker bosetning i distriktene, skatteinntekter og verdiskaping basert på et differensiert næringsliv som utnytter ressursene der de er. At det «bor folk i husan», som Kari Bremnes så flott og enkelt formulerer det.

Vi kan se det ut fra et perspektiv til. De som selger båter og fiskeutstyr. Forhandlerne som sitter lokalt. De som driver små verksteder og slipper for mindre fartøy. Uten denne næringen vil det kunne bety kroken på døra for mange som også driver med litt større fartøyer og et mer profesjonelt fiske. Forhandlerleddet for fritidsbåter er ofte de samme som sørger for drivstoff, olje og reservedeler til fjordfiskeflåten.

Jeg tror ikke brorparten av tyske eller svenske turistfiskere er grådige halvkriminelle, som i nattemørket kjører over tollstasjonen ved Graddis eller Svinesund med hengeren full av ulovlig fisk.

Med verdens kanskje rikeste havressurser, må vi kunne gi noe for at folk skal føle seg velkommen langs vår langstrakte kyst. Uansett tungemål eller hensikt.

For å si det slik, vi var naboer med fire tyske menn i rorbua på Å. Ja, de leide båt. Stilte trolig med eget utstyr, for det er noe de mener de har greie på. Ja, de hadde med seg flere mindre frysebokser. Men de så ikke ut som smuglere, de var for hyggelig og skrale fysisk til å være kjeltringer av særlig format. Tror egentlig de bare dyrket interessen sin. Gevinsten ble noen kjølebokser med fisk. Mest trolig forskriftsmessig behandlet, rund med hode og hale intakt.

RS-MAGASINET


Frode Pedersen

Frode Pedersen begynte som ansvarlig redaktør for Redningsselskapet medlemsblad – Trygg på sjøen – i januar 2013. Han kom fra stillingen som redaktør i Båtliv og Norsk Maritimt Forlag hvor han var ansatt fra 2005 til 2013. Han har over 35 års erfaring fra norsk presse. Da han begynte i Båtliv, hadde han vært 21 år i Aftenposten, som fotojournalist, nyhetsjournalist og reportasjeleder. I løpet av vinteren og våren 2013 sørget Frode Pedersen for å gi magasinet et stort løft både utseende- og innholdsmessig. Medlemsbladet fikk navnet RS-Magasinet og markerte seg fra første utgave som et magasin som legges merke til, både av medlemmer av Redningsselskapet, båtbransjen, politikere og andre som har et nært forhold til sjø- og båtliv. Frode Pedersen er en viktig stemme for trygghet på sjøen. Han har tatt modige standpunkt og rettet søkelys på en rekke punkter som har ført til både regelendringer og viktig debatt. Hans ledere i RS-Magasinet blir derfor lagt merke til. De fleste av dem er fortsatt aktuelle som verdifull lesning og som veiledere. Vi har derfor valgt å samle lederne i VELiHAVN.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *