Trebåtbyggeren er på rødlista, men håndverket er kommet på UNESCOs kulturarvliste
Jeg er livredd for å høres gammel ut. Men når det kommer til håndverkstradisjoner av litt format, da må man lete et stykke tilbake i tid. Så langt tilbake som til vikingtiden for eksempel.
Egentlig ble jeg inspirert til å skrive dette da jeg plutselig ble virvlet inn i en Teams-chat hvor det var snakk om investeringer i kryptovaluta, og hvor utfordringen lå i grad av sikkerhet. Hvilken tilbyder kan du stole på? Kurs og verdiendring? Skal vi le eller gråte? Hvem av oss blir den største og første dusten?
Hvis jeg sier klinkbygd, hva tror du kryptogutta svarer da? Likvidert ut av verdenshistorien kanskje. Poenget er ikke å disse noen, men snarere minne oss på at vi er inne i en tid hvor forskjellen på uttrykkene lagres og lager, kan oppfattes forskjellig ut fra hvor digital du er blitt i hue. Spør vi trebåtbyggeren, så tenker han på trematerialer som ligger oppbevart med riktig luftfuktighet og krevende mange kvadratmeter. Spør vi en dataingeniør, så svarer han at du må ha minst en terabyte, og du får kjøpt dingsen på komplett.no.
Mange kjenner seg garantert igjen. Pandemien har gjort oss enda bedre (les flinkere og mer kunnskapsrike) til å gjennomføre en bortimot heldigital arbeidshverdag. Vi gjør det meste via skjermer. Store og små, og de følger oss inn i bilen, båten, på hytta, i senga, men heldigvis ikke under dyna. Barn må som oftest lages på gamlemåten. Noen ting endrer seg altså ikke til det digitale. Digi lo digi lei, roper jeg.
Hvorfor skriver jeg alt dette selvfølgelige tullet. Rett og slett for å komme ut av den digitale boblen, og for en stakket stund la meg blende av noe som er nesten to tusen år gammelt. Et håndverk som nå er blitt akseptert og anerkjent av UNESCO. Norske og nordiske klinkbygde båter er nylig oppført på kulturarvlisten, etter at et samlet Norden for første gang gikk sammen om å nominere denne eldgamle byggeteknikken til en opphøyet status. En anerkjennelse som betyr statlige forpliktelser i form av vern og videreføring av håndverkstradisjoner. Det står i UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven, og som ble vedtatt i 2003 for å beskytte mangfoldet av kulturell rikdom. Samme konvensjon ble ratifisert av Norge i 2007. Så alle landets bundne båtbyggertreller, nå er det bare å brette opp skjorteermene, høre på nitimen, drikke beksvart kaffe og klinke i veg.
Men så enkelt er det ikke. Som veldig mange edlere håndverkstradisjoner i Norge, forsvant de som kunne dette faget i dragsuget av oljealderen og all digitaliseringen. Det samme skjedde med de som kunne båtbyggerfaget. Oljeproduktet glassfiber tok over, og takk for det vil mange si. Men det går an å ha to tanker i hodet om det meste. Fremtida er avhengig av fortida.
Klinkbygd, det kryptogutta kanskje tenkte var en tapt investering fra fortiden, er en byggemetode som betyr at bordgangene (spesialtilpassede treplanker) legges oppå hverandre med et par centimeter. Så nagles disse til hverandre med en spesiell «spiker» som kalles søm, og som blir møtt av en skive med hull som danner et klinkehode på baksiden. Dette var en så forenklet versjon av fagarbeidet at jeg helt sikkert ikke får bestått av faglærer Arntzen på Norges eneste båtbyggerlinje ved Plus-skolen i Fredrikstad. Han er i dag 73 år, og en av få som kan føre arven videre hos den yngre generasjonen. Båtbyggeren i tradisjonell forstand lever farlig nær rødlista av arter som skal og bør tas vare på. Ikke glem det i Kultur- og likestillingsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og i Klima- og miljødepartementet. En konvensjon dere har godkjent, og et internasjonalt løft av en hel byggetradisjon bør belønnes med oppmerksomhet og premiering.
Vikingene bygde båter etter denne metoden, samene har utviklet sine egne båter beregnet på elvetransport og fiske gjennom tusenvis av år, nordlandsbåten, eller åttringen har landet tonnevis av fisk langs hele kysten, og regnes som den lengstlevende kystfiskebåten i Norge. Historien sier at båttypen har sine aner i vikingskipene, og den siste aktive åttringen deltok i vinterfiske så sent som i 1947. Da skjønner man at noe har lengre levetid enn den stadig omskiftelige digitale investeringen.
