Verdigheten som verdi
LEDER RS-MAGASINET 3/2016
Redningsselskapet skiller ikke mellom Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Vi spør ikke etter rang eller byrd, vi hjelper så godt vi kan, vi er til stede, og internt bygger vi lagånd for å stå godt nok rustet i denne jobben. Den jobben skal vi gjøre med respekt, verdighet og i solidaritet med folk som opplever det mange kunne tenke seg å være foruten. Og da tenker jeg først og fremst på våre medlemmer, men selvsagt også på alle de vi har reddet i året som har gått siden vi ble en del av operasjon Poseidon i Middelhavet.
Verdighet er stikkord når det gjelder omgang med mennesker uansett farge eller rase, eller om du befinner deg i nød i skjærgården utenfor Kragerø eller i en overfylt gummibåt utenfor øya Lesvos i Middelhavet. For den hjelpen vi yter sammen med norsk politi i Hellas handler veldig mye om verdighet. Både den vi utstråler ansikt til ansikt, men også den arven vi som Redningsselskapet skal bære med oss videre inn i fremtiden.
Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland sier Europa og Norge må gå sammen om en masterplan, eller Marshall-hjelp, som han også uttrykker det. Vi i Norge har lange tradisjoner med å hjelpe folk, i Redningsselskapet har vi reddet 6.500 liv på 125 år. Ganger vi hvert liv med 30 familiemedlemmer som fikk oppleve å få sine nærmeste hjem, begynner vi kanskje å nærme oss de virkelige tallene for katastrofen det er å miste noen.
I Middelhavet har troligvis så mange som 4.000 mennesker druknet under flukten til Europa. Vi som redder vet at det er veldig mange kvinner og barn blant disse. Bildet mange får når de ser en gummibåt med flyktninger er at dette dreier seg om unge menn i sin beste «kampdyktige» alder. De tar grundig feil. Nede i midten av disse gummibåtene sitter kvinnene og barna, skjermet så godt som råd er. Jeg vet det, for jeg har tatt bilder som beviser dette.
Vi har alle bildet av Alan Kurdi på netthinnen. Den lille gutten som lå med ansiktet begravet i et bølgeskvulp. Det som likevel blir viktig for den som skal drive med redningsarbeid, er å tro på at man utgjør en forskjell. Troen på at de av våre mannskaper, som seiler inn i natten et sted i Middelhavet for å hjelpe, gjør en forskjell for noen, for mange.
For Redningsselskapet er tilstedeværelsen viktig. Det å være der hver dag, 24 timer i døgnet. Være den folk stoler på når små og store tragedier skjer. Det handler om den viktige beredskapen. Sett ut fra et humanitært ståsted blir derfor slik beredskap viktig uansett hvor du befinner deg i verden.
Derfor var det også veldig gledelig å motta budskapet om at FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har valgt å gi Nansen-prisen for 2016 til vår greske søsterorganisasjon Hellenic Rescue Team (HRT) og Efi Latsoudi iPIPKA village på Lesvos. Dette er en stor anerkjennelse av at lokalt engasjement er viktig, og at det er viktig for oss som norsk søk- og redningsorganisasjon å vise solidaritet med utenlandske kolleger lokalt. Hittil har Redningsselskapet med god støtte fra Utenriksdepartementet
gitt to velutstyrte RIB-redningsbåter til HRT, og vi har bygget opp og trent flere greske SAR-team på vår sjøredningsskole i Horten. Et arbeid vi ser for oss å bygge videre på i forhold til andre land med liten eller ingen egen sjøredningstjeneste.
At jobben vi og politiet har gjort sammen for å redde menneskeliv i Middelhavet er lagt merke til, er det ingen tvil om. Frontex har sendt et brev til vår generalsekretær og rost jobben som blir utført, og ikke minst hvordan vi utfører den under til dels tøffe vilkår. Human-Etisk Forbund har lagt merke til det samme. I oktober skal våre mannskaper sammen med mannskaper fra politiet motta Humanistprisen for 2016. Nok en oppmerksomhet å bli litt stolt av.
Ingen skal drukne, men likevel drukner flere enn noen gang fordi de er
på flukt. Politikk er et styringsverktøy og politikerne har tatt på seg jobben
med å forvalte relasjoner mellom land og folk. Det er likevel viktig at vi som frivillige humanitære organisasjoner viser solidaritet og handler i tråd med
de verdiene vi ønsker å leve etter. For vår del har engasjementet i Middelhavet vært ekstremt verdifullt. Vi har lært mye, og erfart at det å jobbe sammen, både etater, frivillige organisasjoner ogstyrende myndigheter, er viktig. Uansett om engasjementet vårt dreier seg om garn i propellen utenfor Myre i Vesterålen, eller med en utstrakt hånd til barn og voksne i en overfylte gummibåt et helt annet sted i verden.
Mannskapene våre gir av seg selv for at andre skal føle trygghet. Mange på frivillig basis, andre som faste mannskaper. Et smil, en bamse til de minste, en betryggende hjelpende hånd til en mor og en far. Jeg har sett det virke både her hjemme og i Middelhavet. Verdig tilstedeværelse.
> (åpner i en ny fane)»>Du kan lese RS-Magasinet 3/2016 her >>
