Vi heier på norsk båtbransje

LEDER RS-MAGASINET 4/2016

Uten en sterkere båtbransje, gode båtorganisasjoner og en større satsing på å legge forholdene til rette for et godt båtliv, tar vi ikke båtfolket på alvor. Bedre vilkår vil handle om gevinster og synergier i en bransje jeg – og mange med meg – ønsker alt godt. Jeg ber politikerne innstendig om å sikre best mulig levekår for båtfolket og bransjen som har så stolte tradisjoner at de fortjener oppmerksomhet framfor saldering. All gleden ved båtlivet kan ikke tallfestes, men vi vet at det gode og trygge liv påvirker folkehelsen og kan bety mye for utgiftene på statsbudsjettet. Kanskje Norboat burde foreslå en delegasjonsreise til Finland, for der kan norske politikere lære en del om sisu og tro på egne produkter. Kanskje kunne vi bli best i verden på miljøvennlig produksjon, kanskje kunne vi videreføre prosjektet, som en gang ble startet av Pål Solli og Goldfish, med å utvikle egne elektriske utenbordsmotorer? Alle snakker om det grønne skifte, men få gjør noe med det. Hvem tar opp hansken?

Jeg leser med stor interesse en sak i bladet Båtliv hvor Henrik Askvik, selveste Askeladden i norsk båtbransje, snakker om formidabel oppgang i bransjen, der hans båtmerke faktisk har vært med på å snu nedgangstider til oppgang. Etter en runde i bransjen tror jeg dette gjelder mange flere, og trenden begynte allerede i fjor. Forhandlere meldte om tomme lager og for
få båter i produksjon ute i Europa til at de klarte å dekke markedet. Et marked som ikke lenger er like lojalt, og som i seg selv er uforutsigbart og gir store svingninger.

Askvik og Askeladden har økt omsetningen med 30 prosent, eller 30 millioner kroner om du vil. Han roser sine polske samarbeidspartnere for stor profesjonalitet og rasjonalitet med hensyn til utvikling og bygging av nye båter. Han er ikke alene.

Norsk båtbransje startet utflaggingen til Polen og Litauen for ti år siden. For elleve år siden var jeg på et, for meg som fersk båtjournalist i Båtliv, meget viktig møte for norsk båtbransje i Arendal. Alle var der; produsenter, importører, forhandlere, men den viktigste aktøren på møtet var kanskje Robot Norge. I 2005 var det fortsatt mange som produserte båter i Norge, Polen var bare for de med gode nerver og lite vett. Siden da har Polen blitt en av Europas sterkeste produsenter av fritidsbåt, og tallene peker oppover.

Poenget mitt er at hadde flere i norsk båtbransje den gang lyttet til innspillene fra robotene fra Rogaland, ville kanskje tilstanden til norsk båtbransje vært en annen. Jeg husker jeg hadde en samtale med den utmerkede Roger Hansvik etter det møtet. Han sa at; vi kan ikke utfordre arbeidsplassene i lokalsamfunnet, da blir vi «drept». Det sier vel egentlig noe om hvor tradisjonsbundet og samfunnsengasjert lokale båtprodusenter var.

Spørsmålet mitt var om det ikke snart var på tide å se på mer rasjonelle produksjonsmetoder? Om ikke bransjen burde gå sammen om en felles produksjonslinje et sted midt i Norge, slik at alle som laget båter kunne få ned kostnadene ved å leie seg inn på et anlegg som kunne gå 24 timer i døgnet, der arbeidsstokken som skulle ta seg av de mest arbeidsintensive oppgavene i produksjonen het Robot til etternavn? Finnene var der for å overbevise. Hydrolift hadde allerede en linje hvor de brukte roboter i deler av produksjonen. De hadde til og med gått bort fra tradisjonell gelcoat til å lakkere båtene. Ti år etter spør jeg: Med svak kronekurs og et marked på tur opp, kan vi sette robotene i arbeid og gjenreise stolte tradisjoner?

Dette sies ikke i etterpåklokskapens lys, som journalist stilte jeg spørsmålene da det begynte å rakne i produsent-Norge. Fra å være Europas ledende fritidsbåtprodusent på 60-tallet, var vi i ferd med å bli minimert til et land med nesten bare importørledd. Skipperne i bransjen flagget ut, en etter en. Mange fordi de tenkte bås- og lokalpolitikk, og ikke som en bransje. Hvor var Norboat? Hva skjedde med Arena-fritidsbåt? Hvor var de nytenkende og dristige skipperne?

Jeg mener ikke at bransjen kan vokse seg sterk igjen ved å satse kun på roboter. Moderne kunnskap og innsikt er selvsagt noe vi mennesker fortsatt forvalter. Roboter gjør det vi programmerer dem til å gjøre. Derfor er det også med en stor porsjon skepsis jeg ser at videregående skoler legger ned tilbudet om en båtbyggerutdannelse. Kan man ikke heller tenke offensivt og bytte ut noe av tiden en bruker på å høvle bordganger, med dataverktøy? Dette opptar blant andre Erik Brauner, opplæringsansvarlig i Norboat, som stilte spørsmålet til politikerne i en høring om sjøsikkerhet på Stortinget tidligere i høst.

Mange sier at de beste overlever uansett. Nisjene, de som tenker nytt, eller
de som tør å stå stormen igjennom. Saga seiler videre i både mot- og medvind, og har en stolt merkevare som forvaltes av tredje generasjon. «Direktørbåten», og for mange nordmenn selve drømmebåten heter Viknes, de melder også om positivt salg. Og så de to rebellene Solli og Eker da, med interesse for alt som er ekstremt og går fort, forvalter de varemerkene Goldfishog Hydrolift. Framoverlente, nyskapende, utenfor boksen, custom-made. Stikkord som gjør at man kan overleve i Norge rett og slett ved å leve litt dristig!

Jeg nevner disse fire spesielt, med opplagt risiko for å glemme noen av de som stadig prøver å blåse liv i gamle båtmerker, men som dessverre ikke har sjekket i lommeboka hva som ligger der. Andre store norske produsenter som har valgt å holde seg i Norge, men som har flagget utall produksjon til Polen eller Litauen, er Windy og Marex. Fantastiske merkevarer som mange av oss så gjerne skulle ha sett i en moderne produksjonshall her hjemme. Fremsnakker vi de som tenker utenfor boksen, får vi også rose de som klarer å beholde merkevaren norsk med en touch av polske «roboter»!

> (åpner i en ny fane)»>Du kan lese RS-Magasinet 4/2016 her >>